I dag er det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I den anledningen har det kommet fram mange historier om kvinners kamp for å få større innflytelse i det norske samfunnet.
Som tidligere luftforsvar-offiser vil jeg i dag hylle kvinner som gikk først i Luftforsvaret: Merete Ræstad (Malm) som 7. september 1942 ble innrullert som første kvinne til verneplikt med nummer W-1. Eva Mohr (Chew) som ble den første sjefen for Flyvåpenets kvinnekorps i England under krigen. Kathrine Christie som iført flyblå uniform tok mange av de kjente bildene fra Little Norway under krigen. Gerd Vold (Hurum) som var aktiv motstandskvinne under navnet Truls, før hun måtte rømme landet og ble en av Luftforsvarets kjære veteraner.
Kvinnene fra krigen ble demilitarisert i 1946. Jeg har selv vært en del av den nyere historien til kvinner i ordinær militær tjeneste. Vi er uendelig takknemlige for den innsatsen de mange kvinnene før oss har gjort for å skape det samfunnet vi har i dag.
Hva slags samfunn er det vi har?
I en artikkel i Aftenposten 24. mai 2013 hevdes det at Norge er det mest feminine land i verden, etter Sverige. Ifølge Harald Eia, som viser til forskeren Geert Hofstede, og som referert i artikkelen, er ikke norske menn feminisert i form av interesser, kroppsspråk eller seksualitet. De går ikke rundt med knekk i håndleddet og en truet identitet.
Det er verdisettet til norske menn, hva de tenker er viktig her i livet og hvilke prioriteringer de gjør, som er feminisert. Norske menn er, i motsetning til for eksempel meksikanske menn, blitt påvirket til å bli mer myke og hensynsfulle, mindre fulle av seg selv.
Og mens det forventes at en meksikansk mann gjør sin plikt om han liker det eller ikke, er idealet i Norge at det ikke skal være en plikt å ta for eksempel pappapermisjon. Menn skal lære seg å like å være hjemme med barna. Pappapermisjon er en gave vi skal sette pris på.
Hofstedes forskning snur opp-ned på forestillingen om at norske kvinner er blitt som menn. I stedet er det mennene som er blitt mer lik kvinnene. I dette samfunnet der kvinner og menn har felles verdier, har både menn og kvinner det bedre ifølge artikkelen.
En god venninne av meg har vokst opp i et annet land. Hun ble hardt disiplinert til å snakke lavt. Hun er en ressurs som ikke får brukt sitt potensial fullt ut.
Den gode leder har raushet for ulikheter og ser at ulikheter er en styrke. Den gode leder ser gaven i kvinnekraft. Jeg er glad for å leve i et land der kvinner blir sett på som likeverdige, og jeg skulle ønske mer kvinnekraft også i andre kulturer. Jeg er overbevist om at det ville gitt oss en bedre og mer bærekraftig verden.
Med smil fra Berit, for anledningen med røde strømper
Opprinnelig publisert 11. juni 2013
