Som livsoptimist er mitt svar ja, og det forutsetter at vi kjenner historien.
Jeg liker å lese. Det er mange bøker i bokhyller hjemme og på kontoret. Forslag om å legge bøkene i kasser blir avvist. Bøkene og historiene i bøkene er en del av meg.
I hyllene står det blant annet biografier. Katarina den store er overrepresentert fordi jeg skrev min avsluttende masteroppgave om henne. Katarina var en meget skrivefør dame. Hun slet ut to fjærpenner pr dag. Gjennom alt hun skrev påvirket hun hvordan samtiden og ettertiden ser henne. I tillegg er hennes handlinger et enda sterkere uttrykk for hvilken leder hun var. Hun var en stor og relativt mild leder som blant annet påvirket gjennom levd liv og historier, også kalt narrativ ledelse.
Katarina var en tysk prinsesse som giftet seg med den russiske tronarvingen. Fra dag en i Russland begynte Katarina en prosess med å bli en russer. Dette gjorde hun så bra at da hun tok makten fra sin mann i et kupp, hadde de fleste glemt at hun egentlig var tysk. Hun identifiserte seg helt med sitt land og sitt folk, i hvert fall deler av folket, og hun hadde en god musikalitet når det gjaldt hva hennes tilhengere hadde behov for, nemlig en sterk russisk identitet.
Katarina kom til makten etter 19 år i Russland. Da hadde hun bygd opp en historie og forsterket den ved sin atferd og sine holdninger og handlinger. Historien dreide seg i første omgang om at hun var den eneste ansvarlige og trygge lederen som kunne lede Russland. Hennes pro-prøysiske halvgale mann var ikke et alternativ, og hennes sønn var for ung. Storfyrstinne Katarina viste gjennom levd liv i skyggen av den lunefulle keiserinne Elisabeth at hun var klok, intelligent, seriøs, mild, raus, sjarmerende, til å stole på og en liten livsnyter. Jeg har kalt måten hun utøvde lederskap på for myk makt.
Som keiserinne er det tre historier som Katarina skriver om og lever ut. De handler om Katarina som arvtakeren etter Peter den store, Katarina som imperiebyggeren og Katarina som en ledende intellektuell, kulturell og sosial nasjonsbygger. Som keiserinne viste hun ved arbeidsvaner at hun var hardt arbeidende og tok sin oppgave på alvor. Gaver, avgangspakker og annet viste at hun tok vare på sine støttespillere. Hennes eksempel påvirket hoffet, som var heller utsvevende, og nasjonen for øvrig. Etter at hun kom til makten viste hun også handlekraft, og hun tok de beslutningene som var nødvendig for å styrke Russland og fullføre Peter den stores visjon.
Ved siden av Katarina, står det biografier om keiser Napoleon, Nelson Mandela, Ernest Schackleton, Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Albert Einstein, Gro Harlem Brundtland, Hillary Clinton med flere.
Læringen fra biografiene er at ingen er perfekte, alle er mennesker. De fleste har hatt sider som de ikke var så stolte av eller som de ikke så selv, og som ikke var utpreget flatterende. Selv store ledere er mennesker på godt og ondt. Nelson Mandela var opptatt av ikke å bli presentert for ensidig. Han sa: ”Jeg er ikke en helgen, med mindre du tenker på en helgen som en synder som fortsetter å prøve”.
Annen læring er at det mange måter å utøve lederskap på. Å ha den kunnskapen med inn i lederskapet ditt gir deg en palett å se på og en trygghet for at din valgte farge kan være et alternativ, samtidig som det finnes andre. Hvis du vil drive med bevisst narrativ ledelse, er måten du lever livet ditt på og handlingene dine avgjørende. Dette er en av mine kjepphester: Hvis ord og handling peker i forskjellig retning, så er det vanligvis handlingen som gjør det største inntrykket.
Dagens tempo er ikke lesevennlig. Les likevel gjerne. I Katarinas tid var dannelse et mål, og hun ble tidlig satt i skole av en svensk adelsmann.
Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år!
Vennlig hilsen Berit
Opprinnelig publisert 31. desember 2013
